My friend and colleague Morten Sangvik is one of Norway's most impressing authors, copy writers and last but not least dedicated fly fishers I have ever known.
This is one of his pieces from "Magasinet" by Dagbladet, enjoy:
(If you don't know the Norwegian language, to bad for you).
Det er størrelsen det kommer an på
Det var en perfekt kveld. Fjærmyggen danset tango i vannskorpa og det begynte så smått å vake. Kompisen min stilte seg opp på det han mente var drømmeplassen. Jeg skrattet litt i skjegget og gikk bort til den virkelige drømmeplassen.
Det første kastet la jeg rett over et vak som bare var noen sekunder gammelt. Jeg så at det var en liten fisk, men jeg ble ivrig etter å få hull på vannet. Flua drev langsomt over fisken, vippet litt i bølgene, og jeg kjente at alt var som det skulle. Jeg hadde puls i hundre, krum rygg og øynene naglet til flua. Så. Et lite smatt fra vannskorpa. Flua ble borte og der satt’n! Jaggu satt’n, gitt. Der satt’n, ja. Jommen sa jeg smør, det var fisken sin, det. En tass av en tre hundre grams ørret, som jeg tauet inn så lydløst som overhode mulig. Min gode venn på den andre siden måtte ikke se at jeg ledet.
Vi fisket en stund. Jeg fikk to til på samme størrelse, men var ikke helt sikker på at det ville holde til seier. Etter en stund så jeg at han pakket sammen utstyret og kom traskende mot meg. Jeg kastet med livet som innsats for å utytte de siste minuttene. Jeg bad en stille bønn om en fisk over halvkiloen. Og smatt. Der satt den! Jeg kjente adrenalinet i kroppen og seieren i lomma. Etter en liten, men nervepirrende kjøring, lå ørreten omsider på land. En gylden og fin 750 grams gullmedalje. Kompisen klappet.
Da vi la fangsten fram for å oppsummere fikk jeg et stygt slag i ansiktet. Slyngelen hadde fått nøyaktig samme mengde fisk som meg - tre små og en stor. Jeg anslo hans til 740 gram og håpet at han ikke ville begynne å krangle. Vi snakket ikke så mye på hjemturen. Det lå noe anstrengende og uforløst i luften. To menn som begge ville og ikke ville på vekten.
Men det måtte kåres en vinner. Det fikk stå sin prøve, vi kunne ikke skilles i uvisshet.
Jeg skyllet fisken under springen, i håp om å få lurt litt vann ned i buken. Men kompisen min hang over meg som en oppsynsmann. Tallene på vekta viste 732 gram og det var hans tur. Hjertet hamret i brystet og jeg følte meg uvel. Han la den på vekta og oppgjørets time var kommet: 732 gram!
- Sløye?, spurte han.
- Sløye, svarte jeg. Vi sløyet fisken og veide den på nytt.
Da han dro, hørte jeg at han nynnet. På kjøkkenbenken lå drittfisken hans og skulte på meg. Jeg nektet å gi meg. Jeg målte fiskene med tommestokk. Og ja. Det var det jeg visste. Min var en centimeter lengre en hans. Jeg visste det. Jeg visste det hele tida.
Illustration: Gunnlaug Moen
Innlegg
